Verdens overdosedag – ikke gi opp drømmen om en rusfri tilværelse

31. august ble verdens overdosedag markert over store deler av landet. Dagen er til for å minnes de vi har mistet og skape bevissthet om at overdoser kan forebygges.

 Vår egen Geir Draghi Småvik holdt appell i Steinkjer.

Det var en sterk tale, og han pekte på mange viktige ting. Som at det er viktig å respektere hverandre, uansett hvem vi er. Som at det å inkludere hverandre kan skape glede og motivasjon.

– Om min stemme kan gjøre en forskjell, hadde det vært fantastisk!

Appellen ble filmet, og det var flere nyhetsmedier til stede. Geir håper budskapet hans kan nå ut til flest mulig. Overdosetallene er alt for høye, også i Norge. For å gjøre noe med det må vi lytte til de som sliter. Hva trenger de for å få det bedre?

En klar beskjed fra Geir er: Ikke gi opp drømmen! Og det var tydelig at Geir nådde fram til tilhørerne på denne augustdagen.

– Da jeg ga dem ti sekunder til å tenke, gikk en politi bort til en bruker og klappet han på skulderen. Det var et sterkt øyeblikk.

Les hele appellen til Geir under. Den er skrevet på dialekt, noe som gjør den enda mer personlig og sterk.


Respekt mellom alle mennesker er viktig i kampen mot rus (Foto fra Unsplash)

Hei alle fremmøtte

Æ heite Geir Småvik og ha fått de ærefulle oppdraget å få hold appæll i anledning Verdens Overdosedag.

Da Rustjenesten i Steinkjer først tok kontakt m mæ og spurt om æ villja hold appæll’n svara æ spontant «Ja». Etter at æ la på tenkt æ spontant «Nei! Ka har æ tatt på mæ no da?»

Da mått æ sett mæ ned på Google for å få greie på ka ein appæll egentlig e for nå. Ordet appæll kannj bl.a bety «å anke», som i ein rettsak. Dennj tia håpe æ da e over for min del. Nå annja det kannj bety e «å oppfordre», nåkkå æ ha tenkt å brukt litt tid på i dag.

I menneskerettserklæringa art. 1 står det:

«Vi er alle født frie og like. Vi har våre tanker og ideer. Vi bør alle behandles på samme måte.»

Det første som slår mæ når æ les de her e ordet respekt. Respekt e ett ord dæm flestan av oss bruke t daglig. Vi har respekt for nåkkå eller nånn.

Ordet respekt består egentlig av to ord. «Re» og «Spektere», som betyr å «Sjå ein gang te». Altså ikke frykt eller beundring, men å still sæ på lik linje, såmmå kolles plattform vi står på i livet. Om en e politi, baker, avisbud, bedriftseier, rusavhengig, fattig eller rik ska derfor itj ha nå betydning ferr kolles vi oppfatte kvartannjer. En kannj derfor likegodt sjå forbedringspotensialet hos sæ sjøl så vel som hos dæm annjer.

Mi oppriktige meining e at allj menneska alltid jør så godt dæm kann ut i fra dæm forutsetningan dæm har der å da. Allj kann i etterpåklokskapens namn ha gjort ting ber, men da har forutsetningan forandra sæ. En har fått ein ny erfaring.

Ka e det her forutsetningan f.eks hos ein rusavhengig?

Om vi ønske forandring, enten ved oss sjøl eller ved å hjølp annjer, må vi derfor sørg for at forutsetningan te forandring e tilstedet. Det hjælpe lite å sei at nånn må forandre sæ uten å gi dæm ett grunnlag og ein mulighet.

Svare e sannsynligvis like individuelt som det finnes rusavhengige. Men ein go start kannj jo værra å start me å behandle vårres medmenneska me respekt.

Koffer e det f.eks enklar å smil, hilse og slå av ein prat me ein nykter nabo enn me ein som e i aktiv rus? Dæm som e i ein vanskelig livssituasjon i utgangspunktet. Det skape lite forutsetning te forandring.

Starte vi å inkluder allj menneskan kann vi derimot skap glede og motivasjon hos dæm som har det vanskelig.

Nåkkå annja vi kann jørra for å endre forutsetningan e å sørg for rett hjølp te rett vedkommende. Det nytte itj å sett menneska i «bås» å gi allj samme tilbud i hjelpeapparatet. Vi e forskjellige menneska me forskjellige behov. Hjælpa må kom etter hvert enkelt menneskers interessa, ferdigheta og ønske. Først da forandre vi forutsetningan.

Men my bra bli gjort i dag. I Steinkjer har vi bl.a Rustjenesten, Rehabilitering og Kvalifisering, Jarlegården og fleir frivillige organisasjoner og persona som jobbe hardt for å bedre vilkåran for rusavhengige.

Dæm gir tilbud om samtala, rusprøva og aktivitetstilbud te dæm som ønske å fyll dagan me andre ting enn rus. Det deles ut ukentlig mat te sterkt trengende nettopp for å forebygg overdosa. I tillegg har brukeran mulighet te å selg gatemagasinet «Sorgenfri» for å ha ein ekstra inntekt, så dæm slæpp å bruk kreativiteten sin te ulovlig vinning.

Derfor villj æ innstendig oppfordre allj som har mulighet te å støtt dæm som selg Sorgenfrimagasinet. Det e itj bære ein go gjærning men kannj indirekte vårrå me å brems nyrekruttering i rusmiljøet da brukeran slæpp å pushe rusmidla på yngre for å få pæng t meir rus.

Samtidig som vi har dæm her som jobbe kun me rusforebygging og for å gi rusavhengige ett verdig liv, må æ nevn fleir instansa.

Politi, ambulanse, annen helsearbeidera og Nav for å nevn nånn, jør etter min erfaring sitt ytterste, ut fra dæm midlan dæm rår over, for å sørg for den nødvendige trygghet som trengs for å ivareta liv og helse.

Men likevel kjenne æ at æ bli litt provosert når da politikera heile tia snakke om å utdann fleir politi, psykologa, psykiatera og andre sentrale persona i beh.apparatet for å hjelp dæm rusavhengige. Har dæm egentlig spurt dæm rusavhengige ka dæm trøng?

Institusjonstia e blitt kraftig redusert og dagtilbudan e for få og for snæver i forhold te det mangfoldet dæm rusavhengige representere. Vi træng ett langt breiar tilbud både på døgnopphold og i ettervern i kommunen.

Uttrykket «Tid e pæng» har vel dæm fleste av oss hørt. De e æ totalt uenig i. Æ villj heller sei «Tid e kjærlighet» å d e ka mannj VELGE å bruk tida si på som vise ka ein har kjærlighet te. Altså har mannj kjærlighet te pæng, bruke mannj tida på å skaff sæ det. Har mannj kjærlighet te menneska, bruke mannj tid og ressursa på det.

KORR STÅR DU I FORHOLD TE «Tid e kjærlighet»? Koffer velge nettopp DU som du jør?

Dokk ska no få 10 sek av mi tid te å bynnj å tenk på nettopp det.

No har æ snakka om respekt og likeverd blandt allj menneska og villj teslutt kom me ei oppfordring te oss rusavhengige.

Æ veit at tilbudan e mangelfull og at det e vanskelig å finn sin plass både i beh.apparatet og i samfunnet.

IKKE gi opp drømmen om ein rusfri tilværels.

Benytt dæ av den hjælpa som finnes pr i dag, for det e te syvende og sist du sjøl som må bårrå konsekvensan av det livet du velge.


Denne saken ble opprinnelig publisert hos Kompetansesenter for brukererfaring og tjenesteutvikling.