Glimt fra Ingenting om oss uten oss 2022
Snart 3 måneder har gått siden vi var samlet på Gardermoen for å diskutere spørsmål om recovery, menneskerettigheter, medborgerskap og demokratisk deltakelse innen psykisk helse og rus. Endelig fikk vi gjennomført denne første konferansen av det vi håper skal bli mange fler.
Akkurat nå jobber vi med finansiering av den neste konferansen, og mer informasjon vil komme. Vi har fått mange gode, konstruktive tilbakemeldinger fra årets konferanse som vi tar med oss videre inn i planleggingen av den neste nasjonale konferansen for Recovery. Dere har også sendt mange gode forslag til både tema, form og foredragsholdere.
Minner fra september 2022
Under er noen glimt fra konferansen 6.-7. september 2022. Vi takker alle som bidro i arrangementet enten det var fra scenen, salen eller i kulissene.
Sammen mot stigma
Ingenting om oss uten oss 2022 ble avsluttet med en appell ved Målfrid J. Frahm Jensen: Sammen mot stigma. Gikk du glipp av appellen? Fortvil ikke! Vi har fått appellen i tekstform, og du kan lese den i sin helhet under.
Takk for invitasjonen. For 13 års var jeg redaktør for heftet Stigma/Antistigma. Kanskje har noe med tiden blitt bedre, kanskje ikke.
Stigma krever oppmerksomhet. Hele tiden. At vi hever stemmene våre enten vi er fra bruker- pasient og pårørendefeltet eller vi er helsepersonell i tjenestene. Vi må heve stemmene. Offentlig som privat.
Kampen mot stigma krever helsepersonell som ikke vil ha et tjenestested hvor de selv ikke vil være. Helsepersonell som endrer kulturer innenfra.
Kampen krever erfaringskonsulenter og ansatte likepersoner, med mot til å si ifra om urett. Med mot til å høres.
Hvis vi, alle helseansatte, fulgte noe av det som er står i lovverket om verdighet og menneskeverd, kunne vi kommet langt.
Fra pasient- og brukerrettighetsloven: «Lovens bestemmelser skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og bruker og helse- og omsorgstjenesten, fremme sosial trygghet og ivareta respekten for den enkelte pasients og brukers liv, integritet og menneskeverd.»
Lignende tekst finner vi også i helse- og omsorgstjenesteloven.
Hvis alle mennesker er like mye verd, hvorfor behandles da noen ulikt?
Hvilke fordommer og holdninger ligger bak bruken av devaluerende ord? Hvorfor degraderer vi andre ved å devaluere dem i skrift og tale. Pasientjournalen (kun ett eksempel) er full av eksempler. Det er noe reduksjonistisk over det. Hvorfor? Frykt?
Er de noe annet enn oss? Hvem er de? Hvem er oss?
Kanskje, ved å bli bedre kjent – vil frykten forsvinne. Kanskje vil du se at den du frykter og deg selv er ganske like.
Folk med ulike utfordringer kan oppleve ekskludering fra arbeidsmarkedet og sosiale sammenhenger. Usynliggjøring og latterliggjøring. Livskvaliteten reduseres. Helsen svekkes.
Det å stille kritiske spørsmål til dem som har makt, uansett hvem det er, kan også føre til usynliggjøring og utestengning. Det å føle seg utstøtt gir ikke tilfriskning.
Det å være den som blir stående igjen på perrongen når toget går, fordi en ikke er ønsket i flokken, gir ikke tilfriskning.
Inkludering gir tilhørighet. Tilhørighet gir tilfriskning. Alle trenger tilhørighet!
Ellen Walnum, vår første erfaringskonsulent, ansatt ved Sørlandet sykehus i 2006, sa at vi skulle være en vaktbikkje og en gartner.
Feltet skulle endres innenfra. Vi skulle være den som sa i fra. Vaktbikkja. Vi skulle være gartneren som dyrket god helsehjelp og samarbeid mellom ulike bruker-organisasjoner, helse- og rusfeltet og andre aktører.
Hvor ble det av oss, vaktbikkjene, vi som skulle passe på. Følge med. Si i fra om urett. Vise vei i et uoversiktlig system.
Hvor ble det av oss, vi som skulle fremme pasient- og brukerinteressene innenfra, i råd og utvalg, i undervisning og i kvalitetsarbeid.
Vi skulle snakke med pasientene. Lytte. Bringe videre. Påse at de fikk sine rettigheter oppfylt.
Vi skal si ifra mot urett! Hvis ikke vi gjør det – hvem skal da gjøre det?
Lojaliteten skal ligge hos pasienten, sa helseminister Bent Høie.
Derfor må vi protestere mot urimelighet. Våge å si ifra når mennesker møter hindringer enten de er fysiske, holdningsmessige, juridiske eller sosiale. Enten de er innenfor eller utenfor egen organisasjon.
Vi må protestere mot utestengning fra arbeidslivet. Er kun 100% stillinger for erfaringskonsulenter inkludering? Hvor ble det av 40% til de som ikke klarer 100? Gir den harde arbeidslinjen inkludering?
Vi må protestere mot utestengning fra jobb- og boligmarkedet, fra helsetjenesten og for brudd på pasient- og brukerrettigheter. Stå opp. Snakk! Hev stemmen.
Pasient- bruker- og interesseorganisasjonene, hvor er vi? De brukerstyrte sentrene? Hvor er protesten mot urett!
Har brukermiljøene blitt for snille? For tilpassede? For avhengige av de som gir oss økonomisk støtte?
Våger vi ikke lenger å ta bladet fra munnen og tale makta midt imot i redsel for å miste økonomisk støtte og goodwill?
Vi trenger folk som sier ifra – uavhengig av hvem en får økonomisk støtte ifra. Uavhengig av hvem som lønner en.
Vi må si STOPP når vi oppdager urett, med mindre vi vil bli en del av taushetstyranniet.
Ansett gjerne en brysom kollega. En som stiller spørsmål om kultur og ukultur, rutiner, regler, vaner og uvaner.
Kanskje kan helsetjenestene bli bedre med brysomme kollegaer. Ansatte som ikke utsetter noen for en behandling de ikke vil ha selv.
Brysomme kollegaer kan sånn sett øke både sikkerhet og kvalitet i tjenestene!
Vi kan ikke lenger bare plaske rundt i vår egen andedam, i vår egen organisasjon, vi må over i dammen til de andre. Plaske høylytt! Skape bevegelse. Bølger.
Det vil si, vi må innenfor. Vi må delta på deres arenaer. På deres konferanser. På deres kurs. Kun slik kan vi si imot når noen av oss kalles tikkende bomber. Kun slik kan vi si imot når eldre kalles en tsunami. De er ikke bølger. De er folk. Mennesker. Enkeltmennesker.
Kun ved å være på deres arena kan vi bygge broer, øke forståelse, se med et kritisk blikk på kunnskapen som deles, skape dialog og dermed også skape endring.
Våg å tal mot urett – uansett tittel! Vi skal ikke tåle.
Vi må våge å gå inn i oss selv. Inn i vårt eget sinn. Kjenne etter. Først når vi anerkjenner vår egen stigma, mot oss selv og andre, kan vi endre det.
Avslutter med et dikt fra psykiateren Gerd-Ragna Bloch Thorsen:
Ansikt til ansikt kan vi først stå,
Når vi har tatt ansiktet på!
Takk for oppmerksomheten